Jeg har skrevet side opp og side ned i dagboken min de siste døgnene. Jeg vet ikke om noen av dere kjenner til den følelsen hvor det bare ikke er nok å skrive ordene, man må dele dem også. Og jeg føler ikke for å si dem høyt. Jeg er redd for at å si dem høyt skal bevise at de er rett. At alt stemmer. At det som har skjedd ikke bare er en drøm, en uvirkelig virkelighet som jeg hra laget i mitt eget hode. Så jeg deler det heller med dere. 

Tallet er tre. Tre av mine venner som var på Utøya har enda ikke kommet hjem. Jeg vet med meg selv at de ikke gjør det heller, men hvem vil vel innrømme det? Ikke jeg, i alle fall. Og det er så rart, for jeg var forberedt på at denne uka kom til å bli trist. Dagen i dag har nemlig gått med til begravelsen til min fars tante. Jeg forberedte meg hele forrige uke på at det skulle være trist og vanskelig, for den gamle damen som jeg alltid satt på fanget til og fikk nybakt brød med syltetøy av skulle ikke være der neste gang jeg dro på besøk. I en alder av 85 er det en naturlig bortgang, men like smertefull fordi. 

Også kommer nyhetene. Det er terrorangrep i Oslo, og noen skyter vilt rundt seg på Utøya. Jeg er en politisk aktiv ungdom, jeg kjenner andre politisk aktive ungdommer. Jeg vet allerede før dødstallene kommer at noen jeg kjenner eller vet av er nødt til å være døde. Og nå venter jeg. På kunngjøringen av navnene deres etter identifiseringen. Det er hardt å vente, og det er hardt å gråte i en begravelse med dårlig samvittighet. 

Siden fredag har jeg ikke grått. Det er et vakum å ikke vite. Man blir stillestående. Man sitter fast i tiden, i et øyeblikk av usikkerhet og uvitenhet. Men i dag kom gråten, fossende. I begravelsen, men jeg gråt ikke for tante Ingeborg. Jeg gråt for mine venner. Jeg gråt for de jeg hadde mistet, og de som hadde kommet hjem. Samvittigheten min var svart som natten. Jeg følte meg som en drittperson som ikke sørget over Ingeborg. 

Alle mine følelser er hos de pårørende, de berørte, etterlatte og hjemkomne. Dette er ungdommer som jeg nå har sett et lys slukne hos. Man kommer ikke hjem etter dette uten å være forandret. Min karismatiske venn er blitt stille og forsiktig. Min villstyring av en kompis har blitt stille og innesluttet. Det er vondt å se dem, å møte dem. Og likevel er jeg stolt. 

Alt de sier er at de skal fortsette. De skal stå på. Jobbe videre. 

Jeg var ikke der, og disse menneskene er sterkere enn jeg noen gang har vært. 

Det er en vanskelig tid for alle mennesker i Norge, men jeg har aldri vært så stolt av landet mitt. Av vennene mine. Dessverre; ikke av meg selv.