Vi går igjennom livet som på et rullebånd. Mennesker vi møter er stopper vi foretar. Vi stopper rullebåndet og tar kontakt med andre, blir kjent med hverandre og utvikler klare forhold til hverandre. Men om man ikke ber disse nye personene om å bli med på sitt rullebånd så er mann omsider nødt til å dra videre, for rullebåndet ruller stadig fremover. 

Så hvor ender vi opp da, i forhold til hverandre? Det er så mange mennesker der ute som man møter og blir glad i, men som man forlater likevel. Mennesker man trodde man alltid skulle være med, som man alltid skulle ha med seg. Og man sier det høyt og tydelige til verden; han/hun der skal jeg alltid ha kontakt med, hun/han sal være med meg på mitt rullebånd videre. Dessverre blir det sjeldent sånn. Man mister den skjøre sammensettingen man har hvor alle mennesker i et samfunn spiller inn over båndene mellom alle, og BAM; din bestevenn er bare en skygge i fortiden. 

Jeg har nylig kommet ut av et slikt stopp på rullebåndet. Jeg har akkurat begynt å bevege meg igjen. Tidligere visste jeg helt klart hvilke grenser som var tegnet opp i sanden. Hvilke klare tråder som var trukket mellom oss og hvem jeg ville savne. Jeg visste at ingen kunne bli med meg, ikke denne gangen, men jeg visste hvem jeg ville savne mest og minst. SÅ feil kan man altså ta. Jeg sitter igjen en gnagende trist følelse i magen og kjenner at 'faen heller, han skulle jeg sagt bedre farvel til, han kunne til og med blitt med meg'. Og den personen jeg savner mest, er den jeg trodde jeg skulle savne minst. 

Hvilket tydelig bilde er ikke dette på alle samfunn rundt oss. Vi går med skylapper og ser de vi holder sammen med, men vi føler likevel båndene fra de andre like sterkt. Kanskje noen ganger sterkere. Det handler om å ta av seg skylappene, og se alle for det de er. Mennesker man ikke alltid legger merke til kan være de som gjør størst inntrykk på livet ditt. Men fort deg, for rullebåndet stopper ikke lenge. Du har ikke all verdens tid til å bli mester i relasjoner og endelig klare å velge riktig.