"It took four friends three days to pack twenty years into 38 boxes." - Carrie Bradshaw
Et rom er så mye mer enn fire vegger som danner et område som er ditt eget. Det er så mye mer enn kun en plass du sover og kun en plass du trekker deg til når du kanskje vil være litt aleine. Rommet mitt har alltid vært så livlig og hatt så mye personlighet. Hver dag har jeg tilført noe nytt som gjenspeiler meg og livet mitt. Et nytt bilde på den veggen som er helt dekket av bilder, eller et nytt minne skrevet ned på klesskapet. Nye pyntegjenstander som jeg fikk i gave eller fant bortgjemt på bestemors loft. Og selvfølgelig hele innholdet av klesskapet mitt strødd utover gulvet, sammen med hele utdanningen min i et salig rot. Det har alltid vært så mye av meg i rommet mitt, men nå er det ingenting igjen.
Min søster flytter hjemmefra på søndag, og som logikken sier er det bedre for meg å flytte inn på hennes gamle rom, som er dobbelt så stort som mitt. Logikken og foreldrene mine sier at det er best sånn, selv er jeg litt redd for at jeg nettopp har strippet rommet mitt for alt liv og at jeg kommer til å angre. Når jeg nå sitter på sengen min ser jeg hvite vegger, sorte og røde overflater, og et upersonlig ytre. Jeg vet at inni kommoden min er fortsatt mitt gjenkjennelige rot, men der skal jeg også snart rydde meg utav. Det har tatt meg 6 timer, alene å pakke ut 90% av mitt liv fra det rommet hvor jeg har følt meg tryggest hele livet mitt. Personligheten til rommet mitt ligger ikke i alle de tingene jeg nå har fjernet, men også i alle de tingene det minner meg om.
Mitt første virkelige kyss, alle tårene over vanskelige øyeblikk og smertefulle situasjoner, mine første skritt og mine aller viktigste samtaler både med venner, søsken og familie. Det har skjedd så mye her inne, og jeg har vanskelig for å skille meg ad med alle disse minnene. Det skal så utrolig mye til for å legge alt dette bak seg og bare flytte inn på et nytt rom. Dere synes kanskje jeg overdriver, men dette er min virkelighet. I et døgn tilbringer jeg ca to timer på buss, 7-8 timer på skole/vente på buss, ca en og en halv time nede i fellesarealet hjemme, en time på trening og jogging og resten av tiden på rommet mitt. Det er min gjennomsnittlige dag. Rommet mitt er borgen min, der jeg føler at ingen kan skade meg og ingen kan såre meg. Ingen jeg er usikre på slipper inn på rommet mitt. Og nå skal jeg plutselig bevege meg på ukjent terreng og få et helt nytt rom? Et nytt rom som må bygges som en ny borg og som ikke kjenner alle mine hemmeligheter? Jeg er nesten litt redd.
Har du noensinne måttet forlate og legge bak deg noe som gjorde deg trygg?
