|
Viser 1 - 9 av 22 blogger.
Side:
1 |
|
|
Vi går igjennom livet som på et rullebånd. Mennesker vi møter er stopper vi foretar. Vi stopper rullebåndet og tar kontakt med andre, blir kjent med hverandre og utvikler klare forhold til hverandre. Men om man ikke ber disse nye personene om å bli med på sitt rullebånd så er mann omsider nødt til å dra videre, for rullebåndet ruller stadig fremover. Så hvor ender vi opp da, i forhold til hverandre? Det er så mange mennesker der ute som man møter og blir glad i, men som man forlater likevel. Mennesker man trodde man alltid skulle være med, som man alltid skulle ha med seg. Og man sier det høyt og tydelige til verden; han/hun der skal jeg alltid ha kontakt med, hun/han sal være med meg på mitt rullebånd videre. Dessverre blir det sjeldent sånn. Man mister den skjøre sammensettingen man har hvor alle mennesker i et samfunn spiller inn over båndene mellom alle, og BAM; din bestevenn er bare en skygge i fortiden. Jeg har nylig kommet ut av et slikt stopp på rullebåndet. Jeg har akkurat begynt å bevege meg igjen. Tidligere visste jeg helt klart hvilke grenser som var tegnet opp i sanden. Hvilke klare tråder som var trukket mellom oss og hvem jeg ville savne. Jeg visste at ingen kunne bli med meg, ikke denne gangen, men jeg visste hvem jeg ville savne mest og minst. SÅ feil kan man altså ta. Jeg sitter igjen en gnagende trist følelse i magen og kjenner at 'faen heller, han skulle jeg sagt bedre farvel til, han kunne til og med blitt med meg'. Og den personen jeg savner mest, er den jeg trodde jeg skulle savne minst. Hvilket tydelig bilde er ikke dette på alle samfunn rundt oss. Vi går med skylapper og ser de vi holder sammen med, men vi føler likevel båndene fra de andre like sterkt. Kanskje noen ganger sterkere. Det handler om å ta av seg skylappene, og se alle for det de er. Mennesker man ikke alltid legger merke til kan være de som gjør størst inntrykk på livet ditt. Men fort deg, for rullebåndet stopper ikke lenge. Du har ikke all verdens tid til å bli mester i relasjoner og endelig klare å velge riktig.
Jeg har skrevet side opp og side ned i dagboken min de siste døgnene. Jeg vet ikke om noen av dere kjenner til den følelsen hvor det bare ikke er nok å skrive ordene, man må dele dem også. Og jeg føler ikke for å si dem høyt. Jeg er redd for at å si dem høyt skal bevise at de er rett. At alt stemmer. At det som har skjedd ikke bare er en drøm, en uvirkelig virkelighet som jeg hra laget i mitt eget hode. Så jeg deler det heller med dere. Tallet er tre. Tre av mine venner som var på Utøya har enda ikke kommet hjem. Jeg vet med meg selv at de ikke gjør det heller, men hvem vil vel innrømme det? Ikke jeg, i alle fall. Og det er så rart, for jeg var forberedt på at denne uka kom til å bli trist. Dagen i dag har nemlig gått med til begravelsen til min fars tante. Jeg forberedte meg hele forrige uke på at det skulle være trist og vanskelig, for den gamle damen som jeg alltid satt på fanget til og fikk nybakt brød med syltetøy av skulle ikke være der neste gang jeg dro på besøk. I en alder av 85 er det en naturlig bortgang, men like smertefull fordi. Også kommer nyhetene. Det er terrorangrep i Oslo, og noen skyter vilt rundt seg på Utøya. Jeg er en politisk aktiv ungdom, jeg kjenner andre politisk aktive ungdommer. Jeg vet allerede før dødstallene kommer at noen jeg kjenner eller vet av er nødt til å være døde. Og nå venter jeg. På kunngjøringen av navnene deres etter identifiseringen. Det er hardt å vente, og det er hardt å gråte i en begravelse med dårlig samvittighet. Siden fredag har jeg ikke grått. Det er et vakum å ikke vite. Man blir stillestående. Man sitter fast i tiden, i et øyeblikk av usikkerhet og uvitenhet. Men i dag kom gråten, fossende. I begravelsen, men jeg gråt ikke for tante Ingeborg. Jeg gråt for mine venner. Jeg gråt for de jeg hadde mistet, og de som hadde kommet hjem. Samvittigheten min var svart som natten. Jeg følte meg som en drittperson som ikke sørget over Ingeborg. Alle mine følelser er hos de pårørende, de berørte, etterlatte og hjemkomne. Dette er ungdommer som jeg nå har sett et lys slukne hos. Man kommer ikke hjem etter dette uten å være forandret. Min karismatiske venn er blitt stille og forsiktig. Min villstyring av en kompis har blitt stille og innesluttet. Det er vondt å se dem, å møte dem. Og likevel er jeg stolt. Alt de sier er at de skal fortsette. De skal stå på. Jobbe videre. Jeg var ikke der, og disse menneskene er sterkere enn jeg noen gang har vært. Det er en vanskelig tid for alle mennesker i Norge, men jeg har aldri vært så stolt av landet mitt. Av vennene mine. Dessverre; ikke av meg selv.
"It took four friends three days to pack twenty years into 38 boxes." - Carrie Bradshaw Et rom er så mye mer enn fire vegger som danner et område som er ditt eget. Det er så mye mer enn kun en plass du sover og kun en plass du trekker deg til når du kanskje vil være litt aleine. Rommet mitt har alltid vært så livlig og hatt så mye personlighet. Hver dag har jeg tilført noe nytt som gjenspeiler meg og livet mitt. Et nytt bilde på den veggen som er helt dekket av bilder, eller et nytt minne skrevet ned på klesskapet. Nye pyntegjenstander som jeg fikk i gave eller fant bortgjemt på bestemors loft. Og selvfølgelig hele innholdet av klesskapet mitt strødd utover gulvet, sammen med hele utdanningen min i et salig rot. Det har alltid vært så mye av meg i rommet mitt, men nå er det ingenting igjen. Min søster flytter hjemmefra på søndag, og som logikken sier er det bedre for meg å flytte inn på hennes gamle rom, som er dobbelt så stort som mitt. Logikken og foreldrene mine sier at det er best sånn, selv er jeg litt redd for at jeg nettopp har strippet rommet mitt for alt liv og at jeg kommer til å angre. Når jeg nå sitter på sengen min ser jeg hvite vegger, sorte og røde overflater, og et upersonlig ytre. Jeg vet at inni kommoden min er fortsatt mitt gjenkjennelige rot, men der skal jeg også snart rydde meg utav. Det har tatt meg 6 timer, alene å pakke ut 90% av mitt liv fra det rommet hvor jeg har følt meg tryggest hele livet mitt. Personligheten til rommet mitt ligger ikke i alle de tingene jeg nå har fjernet, men også i alle de tingene det minner meg om. Mitt første virkelige kyss, alle tårene over vanskelige øyeblikk og smertefulle situasjoner, mine første skritt og mine aller viktigste samtaler både med venner, søsken og familie. Det har skjedd så mye her inne, og jeg har vanskelig for å skille meg ad med alle disse minnene. Det skal så utrolig mye til for å legge alt dette bak seg og bare flytte inn på et nytt rom. Dere synes kanskje jeg overdriver, men dette er min virkelighet. I et døgn tilbringer jeg ca to timer på buss, 7-8 timer på skole/vente på buss, ca en og en halv time nede i fellesarealet hjemme, en time på trening og jogging og resten av tiden på rommet mitt. Det er min gjennomsnittlige dag. Rommet mitt er borgen min, der jeg føler at ingen kan skade meg og ingen kan såre meg. Ingen jeg er usikre på slipper inn på rommet mitt. Og nå skal jeg plutselig bevege meg på ukjent terreng og få et helt nytt rom? Et nytt rom som må bygges som en ny borg og som ikke kjenner alle mine hemmeligheter? Jeg er nesten litt redd. Har du noensinne måttet forlate og legge bak deg noe som gjorde deg trygg?
Vi har så mange muligheter foran oss. Så mange valg å ta, så mange veier å velge. Jeg liker veldig godt den oppbrukte klisjeen om at livet er en vei og at valget er et veikryss, men i disse dager er jo veien blitt E6 og veikrysset har tusen veier og er fullstendig uoversiktlig. Veikrysset har fått rundkjøring, og gir deg muligheten til å nøle på veien du skal velge, og trafikklysene er slått av. Her er det nemlig null hjelp å få. Og alle kjører ut i veikrysset i 100km/t, men i det de er ute i krysset sakker de opp for å ta en titt over alle de mulige veien de kan kjøre videre. Hvilke muligheter man har. Egentlig er det jo greit nok å ta et valg. Man bare gjør en av de tingene man må velge mellom. Man bare tar sjokolade milkshake i istedenfor vanilje, man møter bare ikke opp til den timen man egentlig ikke gadd å være i. Problemet er bare de konsekvensene som kommer etterpå; kanskje man egentlig var allergisk mot sjokolade, eller den neste vaniljemilkshaken ville vært nummer en million og du hadde vunnet masse penger. Det er så mange konsekvenser, og det er de som holder meg våkne om natta. Senk farta sier nå jeg. Tenk på konsekvensene, og se litt på veien videre.
Jeg ønsker meg så fryktelig en brevvenn! Jeg har jo folk jeg sender mye mail med, av diverse praktiske årsaker, men jeg vil ha en brevvenn. Fordi brev blir så utrolig mye mer personlig. Hvis du skriver ut hundre mailer og gjemmer dem i en boks under senga så ser folk bare rart på deg, men hvis du tar vare på ett par brev synes de bare du er litt søt og romantisk. Jeg vil gjerne være litt søt og romantisk. For et par år siden hadde jeg faktisk en brevvenn. Han het Knut-Einar og var den gamle presten her ute hvor jeg bor, og en veldig god venn av bestemor som pleide å lese høyt til meg fra yndlingsboken min. Vi sendte jevnlig kort og brev om livene våre etter at han flyttet herfra med konen sin, men siden han er død nå så er dette blitt litt vanskelig. Og jeg savner brevvenner. For alle de kortene jeg fikk fra ham har jeg tatt vare på og de er fine å ha i litt triste, ensomme stunder, for de viser at jeg er/ har ikke alltid vært helt alene her i verden. Derfor etterlyser jeg nå en brevvenn i alle verdens hjørner. Jeg gir F i om det er naboen min eller en som bor i Sør-Afrika. Så lenge man kan norsk eller forståelig engelsk så er man den perfekte brevvenn. Så kan jeg om 50 år finne frem disse gamle brevene og mimre tilbake til den tiden da jeg hadde gode brevvenner som jeg jevnlig sendte brev til. Jeg oppfordrer alle til å skaffe seg minst en brevvenn! Hvorfor? Fordi det ikke bare er koselig å få brev (!) men også fordi det faktisk er mye bedre for hjernen din å skrive ett brev på en time enn ti mail på den samme tiden. Hvis du lurte så er PC dårlig for hodene våre. Så ta vare på deg selv, og miljøet (bruk resirkulert papir) og gi deg selv og noen andre muligheten til å være litt søt og romantisk: BLI BREVVENN ! Dette ble mye lengre enn planlagt, jaja :p
det må innrømmes at bare det å sitte her inne på nettzone igjen gir meg skikkelig flashbacks. Jeg har jo ikke vært her på så utrolig lenge, at det smerter nesten litt i mitt steinkalde hjerte. Og når jeg nå sitter her og ser igjennom denne siden og alt jeg har lagt inn her får jeg flashback på på flashback. Noe av det jeg har skrevet her ble skrevet i en annen tid, det innser jeg nå, en annen epoke av livet mitt. Mye av det minner meg om dårlige perioder, perioder hvor alt jeg gjorde ble gjort for å få andres oppmerksomhet. Andre ting minner meg om gode øyeblikk som jeg hadde glemt, og som nå gjør meg i bedre humør, for ett øyeblikk. Det er gått ca fire måneder, men i løpet av de fire månedene har jeg forandret meg, jeg er ikke den gamle impressed lengre, og det skremmer litt. Men noen forandringer er kanskje til det litt bedre? Føler du noen ganger at alt du gjør er for å dekke over det du skulle ønske du kunne gjort? Jeg tror jeg har endt opp med å gjøre ting for å dekke over følelsene jeg har, for hvem andre enn seg selv kan man virkelig stole på? Det er med glede jeg presenterer nye impressed, og med ett håp om at jeg skal forandres enda mer i tiden fremover. Hvem vet, kanskje blir det folk av meg også?
Tenkte jeg skulle slenge ut en ny blogg! Bare for å informere og filosofere litt! Det er jo tross alt det jeg gjør best her i verden! For å ta informasjonsbiten først da så er jeg skikkelig stressa om dagene, og får derfor litt for lite tid med dere gode vennene mine her. Det er synd, men sånn er det når man jobber for å få til gode arbeidsrutiner osv. Det som er gladnyheten i alt stresset er at jeg elsker det jeg stresser for! Nemlig musikklinja! det er så gøy, og jeg elsker klassen min og musikkfagene og alt! det er bare flott flott flott! Også kan vi slå til med den filosofiske biten. Dere skjønner at jeg har to "filosofiske" punkter jeg ønsker å ta opp i dag. Det første handler om musikk. For som dere skjønner så står musikk veldig sentralt i livet mitt! Musikk er ikke bare det jeg sovner til hver dag. Det er også det som gir meg en grunn til å stå opp om morgenen! Musikken er , og har lenge vært, det som driver meg videre, fordi det er min glede i livet. Å få andre til å føle gjennom mitt utrykk i musikken, det er det beste jeg vet! Gleden jeg får når noen smiler når jeg spiller er ubeskrivelig! Musikken min har lenge vært det som har holdt meg oppe og gående, fordi jeg har manglet andre grunner. Er det noen andre her som tror at en sang kan forandret livet? Også er det hovedgrunnen til at jeg tenker på dette! fordi det skremmer meg litt.. hvis jeg finner noe annet som holder meg oppe, hva skjer med musikken min da? jeg sluttet for lenge siden å spille musikk, nå spiller jeg "følelser" , men det er vanskelig å tro at jeg kan spille på samme måte uten de samme følelsene, hvis dere skjønner. også til det andre, og relativt kortere punktet. som egentlig er mer et skrik etter råd enn filosofisk! For jeg sliter litt. Jeg føler at jeg har gitt hjertet mitt til noen, og nå er det en ny som ber om det. Hva gjør jeg?
dager som i dag kan ikke beskrives med ord egentlig. Det er så vanskelig å sette ord på hvordan man føler seg. Har du noensinne opplevd en dag som er så full av fred og frihet at du egentlig føler at det er sånn det må være å være 100% lykkelig? I dag har det vært en sånn dag. En dag med kun to forstyrrelses momenter! Og det har vært en hærlig dag! Med sol og nydelig lys, og masse frihet og alt som hører til i en av mine perfekte dager. Enkelte dager taler til deg som en drøm. De kommer som lykke. De løfter deg opp og hjelper deg videre i livet. Noen dager er sånn dager som bare passe perfekt og gir deg nytt håp om en mulighet. I dag har jeg hatt en sånn dag, og det får meg til å ønske, på vegne av alle sammen ; både venner og fiender og ukjente, at slik må alle dager være. Som andre bjerke sa: .. ikke tidsfordriv,
men dødsfordirv
bør alle dine dager være.
|
pride
Lagt inn 29/07/2009 02:06:22
|
pride is a beast, and the world is happier without it. You are happier without it.
Side:
1 |
|
|
|
